Marianne Butenschøn, Grete Holen og hunden Sapfo

Kompani MaGreSa i fint driv over Ringebufjellet
Kompani MaGreSa i fint driv over Ringebufjellet Foto: Marianne Butenschøn

Vi er tre damer som gikk Rondanestien fra Oslo til Hjerkinn i ett strekk i sommern 2007, fra 25. juni til 17. juli, altså 23 dager!

To av oss, Marianne Butenschøn og Grete Holen, er i vår beste middelalder og har i mange år foretatt lange vandringer over uker og måneder både hjemme og i utlandet både med tung og mindre tung sekk. Den tredje er Sapfo (NUCH Zelini's Love Is In The Air), en tre år gammel engelsk springer spaniel tispe, som nå hadde sin debut som langtramper med kløv! Skilt med "Rondanestien" så vi første gang i 2004 da Sapfo var liten hvalp, og tenkte med én gang at her var noe for oss - når Sapfo ble stor nok! Det å kunne starte en slik tur hjemmefra byen gir oss et ekstra kick!

En krevende tur


La det være sagt med én gang: dette er noe av det mest krevende vi har gjort! Og det vil ikke si så lite med vår lange og brede erfaring på området. Noe som bidro sterkt til dette var naturligvis de overhendige nedbørmengdene vi ble velsignet med på hele turen, og det er noen anselige myrstrekninger som skal forseres, særlig på Hedemarksvidden og Øyerfjell. Plankene som var lagt ut skimtet vi som en slags undervannsvei nedi myrdypet! Vi hadde faktisk regn hvert eneste døgn på turen - men heldigvis ikke alltid på dagen mens vi gikk. Ellers merket vi at vi ikke blir yngre med årene, så å bære proviant for 10 dager (fra Eidsvoll til Vetåbu) tok på, selv om vi var meget nøkterne og levde hovedsakelig på havregrøt, knekkebrød og Rett-i-koppen-supper i den perioden. Og KNOTTEN var utrolig intens i det stille, milde fuktige været. Det ble korte lunsjpauser, innhyllet fra topp til tå - men knotten fant maten, så vi fikk litt ekstra tilskudd av proteiner!
Hardt tiltrengt hvil ved Venger gård i Eidsvoll
Hardt tiltrengt hvil ved Venger gård i Eidsvoll Foto: Marianne Butenschøn

Med hund på Rondanestien


Vi hadde med telt og dertil hørende utstyr, vi visste jo at hunder er uønsket mange steder, og Sapfo skulle slippe å ligge ute eller forvises til et vedskjul. Er vi sammen, så er vi sammen! Tenk deg hvordan det ville være å vandre langt og lenger enn langt med dine kjæreste, stå last og brast gjennom alle strabaser, og når dere kommer frem, får du bare utdelt et liggeunderlag med beskjed om å holde deg i et ukoselig og kaldt uthus men de andre er sammen inne i varmen. Du ville tåle det, men ville du forstå det? Ville du ikke bli lei deg?
Vi skulle gjerne ha brukt teltet mer, men på grunn av alt regnet valgte vi å trekke innomhus når vi hadde muligheten - tørkemulighetene er ikke så gode i telt!
Gode tørkemuligheter på Vetåbu - vi hadde heldigvis hytten for oss selv!
Gode tørkemuligheter på Vetåbu - vi hadde heldigvis hytten for oss selv! Foto: Marianne Butenschøn

De første ¾ av turen møtte vi så godt som ingen, hverken hunder eller mennesker, vi var langt unna Besseggen! På de små hyggelige koiene i Hedmark var det ingen forbud mot hunder heller. Men vi skjønner jo problemstillingen og dilemmaene, og hensynet Turistforeningen må ta. Så gleden og lettelsen var stor da vi kom til de betjente hyttene i Rondane, og erfarte at de hadde todames soverom der hunden kunne sove i et innbydende bur! Sapfo fant seg godt til rette med en gang. Vi oppfordrer Turistforeningen til å videreutvikle ordningen, og setter stor pris på det som allerede er gjort!

Stier og merking
Kart og kompass er en selvfølgelig del av utstyret. For det meste var merkingen bra, men det er lurt å følge godt med! Når du går og lurer på hvor det blir av neste merke, så gå tilbake til det siste du så, og prøv igjen! Det gjelder både i skogen og på snaufjellet. På strekningen mellom Nord-Fløyta og Gammelsaga, rett før Gullien, ble vi lurt ut i en hugstflate full av kvist og kvas og dype gjørmespor, rene hinderløypa, særlig for Sapfo! En mengde blå brikker var hengt ut der, de ledet ingen steder, men kostet oss en drøy times desperat rot. Omsider fant vi tilbake til veien opp til Gulli, og oppi bakken skimtet vi så en brikke inni et grantre. Hadde vi vært nøyere med å studere kart og beskrivelse kunne vi vel ha unngått dette, men vi stolte først og fremst på merkingen. I likhet med flere andre tok vi også feil sti på strekningen Jammerdalsbu - Gråhøgdbu. Vi fulgte den brede, tydelige stien rett frem, og vi ignorerte vår nagende tvil ved manglende merking en lang stund. Til tross for striregnet konsulterte vi så omsider kartet, og kunne raskt slå fast at vi befant oss på feil jorde og gikk i feil retning. Tilbake til stikrysset igjen - og deretter var det ingen problemer med merkingen.

Målet nådd!
Vi nådde Hjerkinn til slutt, i pøsende regn. Vi var slitne, men lykkelige! Vi hadde klart det, og for n'te gang erfart at det er utrolig hva man kan hente frem av fysiske og psykiske krefter når man vil. For dette er jo ikke noe man må! Vi er så privilegerte som kan gjennomføre en sånn tur, og så takknemlige for å bo i et land med en slik natur, og med en kultur som gir oss sånne muligheter takket være mange menneskers frivillige og entusiastiske arbeidsinnsats.

Takk til Turistforeningen og til alle dere som har ryddet og merket, sørget for tørr ved i koiene og hyttene, og lagt til rette for oss på alle måter!! VOFF!

Skrevet av Janet Bydal 15. oktober 2007