Svein Blålid på tur i 2019

Foto: Svein Blålid

Svein tok turen i 2019, med litt tjuvstart på søndre delen fra tidligere. Her kan du lese mer om turen og noen tips til gjennomføringen.

Etter å ha gjennomført Jotunheimstien i 2017(se referat fra denne turen her: https://jotunheimstien.dnt.no/artikler/turreportasjer/11020-svein-blalids-tur-i-2017/ ) bestemte jeg meg for at jeg også ville forsøke meg på Rondanestien. Den er en del mil lengre, men nå er jeg blitt førtidspensjonist og har bedre tid.  Disse to stiene starter på sammen sted, i Bjørvika i Oslo og går parallelt til Råbjørnhytta i Romeriksåsen.  Der skiller de lag. Denne delen gikk jeg altså i 2017, men har også gått den i ettertid.  Delen fra Råbjørnhytta til Holtdammen litt nord for Eidsvold gikk jeg i påsken i år. 31. mai startet jeg på samme sted og gikk de siste ca 34 milene til Hjerkinn sammenhengende. Totalt brukte jeg 32 dager på hele turen fra Oslo til Hjerkinn.

Forberedelser

For å gjennomføre en såpass lang tur over så lang tid er det viktig å være godt forberedt. Selv går jeg jevnlig i marka på korte og lengre turer. Det gjør en slik tur lettere.

Videre brukte jeg mye tid på å lese rutebeskrivelsen som ligger på DNTs side for Rondanestien og studere de 9 kartene som trengs for denne turen.  Nevnte beskrivelse er forøvrig meget god! Leste også referatene til de som har gått stien før meg. Der fikk jeg mange gode tips og ideer. Jeg fikk også en del erfaringer fra Jotunheimstien.

Langs stien er det mange overnattingsmuligheter.  Brukte en del tid på å sjekke hva slags hytter som ligger langs stien, og hvor det er mulig å proviantere.

Når det gjaldt klær og utstyr brukte jeg oversikten til DNT over anbefalt utstyr.  I tillegg valgte jeg å ta med staver og gamasjer.  For meg var det gode og viktige valg!

Sist, og veldig viktig; Jeg hadde god hjelp i forberedelsene av en god turvenninne, blant annet til å kjøre inn depoter underveis.  

Turen

Etappene på min tur har jeg beskrevet fra dag til dag. Disse kan du lese på min turblogg https://blaas.blog. Der vil du også finne mange bilder fra turen.

Som tidligere nevnt er planlegging viktig, men alt kan ikke planlegges. Været endrer seg. På en tur over så lang tid vil man oppleve mye vær i forskjellig terreng. Jeg hadde varme solfylte dager, tåke, regn og kraftig tordenvær. 

Det man kan planlegge er hva man skal ha med. På den første delen av turen valgte jeg å ta med telt, sovepose og liggeunderlang, i tillegg til kokeapparat og gass.  Dette veier en del og tar mye plass, men ga meg muligheten til å kunne stoppe der jeg ønsket.  Selv om det finnes alternative overnattingsmuligheter visste jeg ikke hvor lang jeg orket å gå fra dag til dag. DNT-hyttene på den første delen av turen er ubetjente.  Det vil si at de kun har overnattings- og kokemuligheter.  Måtte derfor ha med proviant i ryggsekken.

Min hovedtur startet fra Holtdammen øst for Minnesund 31. mai i år. Opp dit hadde jeg unnagjort i forbindelse med Jotunheimstien i 2017, og i påsken i år.  Hadde da gått i områder jeg har gått mye i før og var ferdig med gåing på veistrekningene i Nannestad og Eidsvoll. Ca 34 mil gjenstod å gå til Hjerkinn!

Derfra og opp til Savalsætra i Løten var det veldig mye skog, og veldig bløtt. Det hadde regnet mye rett før turen startet.  Her fikk jeg god nytte av å bruke gamasjer. De holdt fuktigheten ute og beskyttet bukse og fjellstøvlene.

Bortsett fra en natt, hvor jeg lå i telt, klarte jeg å gå fra hytte til hytte. Dette til tross for relativt lange etapper, en del regn og tåke, og våte, sugende stier. Jeg var sliten da jeg ankom hytta på Savalsætra, og lei av å gå inne i stort sett bare skog. Det var på denne hytta jeg for første gang følte at jeg hadde litt utsikt.

Denne utsikten forsvant fort da det morgenen etter kom et kraftig tordenvær. Dette gjorde at oppholdet ble noe lengre enn planlagt. Det regnet for mye til at det var mulig å gå videre.

Da passet det fint at det var helg, og min handler Gry hadde mulighet til å komme inn med depot! Hun tok med seg telt, sovepose, og kokeutstyr tilbake. Nå ville jeg kunne gå fra hytte til hytte, som nå stort sett var selvbetjente. Det vil si at jeg fikk tilgang til proviant. Skiftet også til en lettere ryggsekk, med rene klær og mer godsaker, i tillegg til det mest nødvendige. På Savalsætra fikk jeg også besøk av flere fra Hamar og Hedmarken turlag.  Det var hyggelig å hilse på Hilde, Håkon og Steinar. Rett ovenfor hytta traff jeg også på en endre mann.  Det viste seg at det var «Rondanestiens far». Vi hadde en lang og hyggelig samtale om stien som han altså hadde vært med på å starte.

På de neste etappene var det mye myrområder, og det kraftige regnværet de siste dagene gjorde det ikke mindre bløtt.  Stiene var nå blitt til elver. Måtte derfor ofte gå utenfor der stien egentlig går. Etter omtrent en timesvandring etter Målia passerte jeg skiltet hvor det er like langt til Oslo og Hjerkinn.  Var altså midtveis. Nå kom jeg etter hvert over tregrensen, og de dagene været var bra fikk jeg bedre utsikt.

Over tregrensen følte jeg virkelig at jeg var da jeg nærmet meg den nye Øyungshytta. En flott hytte rett ved vannet.  Der ligger det også en båt som gjestene kan benytte.

På vei inn mot den nedlagte Godlidalshytta var det dessverre tett tåke, men likevel en fin tur. I  rutebeskrivelsen er det 2 alternative ruter derfra. Jeg valgte den via Skolla og Hornsjø. Distansen er omtrent like lang, men med en overnattingsmulighet ekstra. 

På Hornsjø fikk jeg inn et uventet depot og en etterlengtet dusj. Nok en gang fikk jeg ryddet i og justert innholdet i ryggsekken.  En god middag og frokost på Hornsjø Høyfjellshotell ga også ekstra energi til den videre ferden.

På turen fra Hornsjø mot Djupslia så jeg 5 reinsdyr på relativt kort avstand, men innen jeg rakk å ta frem kameraet var de borte.  På hele turen så jeg, i tillegg til disse 5, 2 elger, ett rådyr og en hare. Og selvfølgelig en masse sau og kyr på beite. Fugleliv var det også underveis, spesielt hørte jeg mye gjøk. Utenfor Vetåbu var det artig å se en gjøkunge som ble matet av sin «stemor».

På turen er det en del elver og bekker som skal passeres.  De største har selvfølgelig bruer, men det er mange uten.  Og med over gjennomsnittet stor vannføring var det greit med staver, gode fjellsko og gamasjer!

Mellom Gråhøgdbu og Eldåbu kom jeg inn i Rondane Nasjonalpark. Da følte jeg virkelig at turen nærmet seg slutten. Nå hadde jeg «desserten» igjen!  Det er ubeskrivelig flott å gå i dette landskapet!

De 3 siste hytte jeg skulle overnatte på er betjente hytter.  Da hadde jeg tilgang til dusj, 3-rettes midddag og frokost.  Virkelig luksus!

Jeg kom imidlertid en dag for tidlig til Bjørnhollia. De åpnet ikke sesongen før dagen etter, men en natt til på selvbetjent hytte gikk greit.  Der fikk jeg også, for første gang på hele turen, selskap av 3 andre turgårere. Vi hadde en hygge kveld sammen med god mat og kaffeprat.

På neste betjente hytte, Dørålsæter fikk jeg etter hvert den etterlengtede 3-rettes middagen og en lang dusj.  Der var jeg sesongens første overnattingsgjest!

Nest siste etappe var slitsom, men mye opp og ned i mye ur. I Dørålglupen kom det i tillegg litt snø, men dette var den neste siste etappen.  Nå hadde jeg bare sjarmøretappen igjen.

På Grimsdalshytta ble jeg møtt av NRK Radio som laget et opptak om turen min. Og ikke nok med det, plutselig oppdaget jeg at min handler og gode turvenninne Gry sto der i resepsjonen.  Hun hadde gått inn fra Hjerkinn for å gå sammen med meg den siste etappen til nettopp Hjerkinn.

Planen var å gå tidlig neste dag, på selveste Sankt Hans-aften, men det ble arrangert et 50-års lag på hytta sammen kveld, som gjorde det umulig å sove.  Vi pakket derfor sekkene og gikk av gårde, midt på natten.

Klokken 07:05 neste morgen var jeg i «mål».  430 fantastiske kilometer var tilbakelagt.

Oppsummering

Jeg valgte å gå denne turen tidlig på sommeren. Det resulterte i at jeg fikk ha alle de ubetjente og selvbetjente hyttene, bortsett fra en, for meg selv. Det var lange dager på stien, og da var det godt med fred og ro om kvelden og natta. I tillegg hadde jeg stien for meg selv.  Fra Holtdammen til Hjerkinn møtte jeg 6 mennesker, alle mellom Dørålsæter og Grimsdalshytta.

Det å gå en slik lang tur alene har sine fordeler, men også utfordringer og ulemper. Først og fremst kan man gå i det tempo man ønsker, og man kommer ekstra tett på naturen. Men man har ingen å dele alle opplevelsene med.  Det er selvfølgelig også en risikofaktor.  Man er ofte langt fra bebyggelse, og ofte uten mobildekning, og skulle det skje et uhell er det en fordel at det er flere der. Selv var jeg heldig. Jeg hadde ikke et eneste uhell underveis. Sikkerhet hadde jeg i tankene hele tiden, spesielt i ulendt terreng,

I tillegg til standard turutstyr for slike turer anbefaler jeg staver og gamasjer, det gjør turen lettere og mer behagelig. Særlig i bekker og elver med glatte steiner, men også i kronglete ned og oppstigninger.

Det å ha mulighet til å få inn depoter var også en avgjørende faktor for at turen ble en så positiv opplevelse!

Da er også dette eventyret over.  Et flott eventyr jeg vil minnes så lenge jeg lever!

Skrevet av Dag Olav Brækkan 13. august 2019